Tre strategiske tilnærminger til Corporate Venture Building

Vi har kartlagt et bredt utvalg tilnærminger til Corporate Venture Building i norsk næringsliv og gruppert dem inn i tre såkalte «personas». Disse har vi kategorisert etter industrielt fokus, nærhet til kjernevirksomhet og nivået av involvering. Tilnærmingene utelukker ikke hverandre og må ikke nødvendigvis følges slavisk; ofte vil man bruke ulike tilnærminger til ulike caser.

‍De siste fem årene har vi bidratt i arbeidet med Corporate Venture Building for flere ledende nordiske selskaper. I 2022 gjennomførte vi i tillegg en omfattende kartlegging av Corporate Venture Building i norsk næringsliv; vi snakket med et bredt spekter av selskaper og ledere og samlet innsikt om deres erfaringer rundt temaet. Deretter samlet vi funnene våre i rapporten «Corporate Venture Building – Norges neste vekstvertikal?», som kan lastes ned gratis her.‍

Industrialisten

Industrialisten ønsker gjerne å utforske nye vekstvertikaler som henger tett sammen med moderselskapets kjernevirksomhet. I et slikt scenario eier moderselskapet som oftest alle eller mesteparten av aksjene i selskapets nye startup, og gründerteamet er ofte ansatt i den nye bedriften uten eierandeler. Moderselskapet står for tilnærmet all finansiering, og har gode muligheter til å selv finansiere vekst.

Fordeler:

• Ved å være sterkt tilknyttet et industrielt moderselskap, kan gründerteamet i større grad utnytte kompetansen, ressursene og kunnskapen som finnes i et stort konsern når de skal bygge nytt.
• Når man utforsker nye vekstvertikaler som ligger nære moderselskapets kjernevirksomhet, har man gode muligheter for å skape strategisk verdi på tvers av konsernet – for eksempel gjennom distribusjonskraft, deling av data og tilgang på hverandres kunder.
• Ved å eie hele eller majoriteten av det nye selskapet, vil konsernet ha større muligheter til å dra nytte av operasjonelle og/eller finansielle stordriftsfordeler.

Ulemper:

• Når moderselskapet står som majoritetseier, kan det bli vanskelig å finne ekstern finansiering dersom det skulle være behov for det. Eksterne investorer vil ofte være bekymret for at moderselskapets strategiske innflytelse på selskapet går utover startupens finansielle potensial, og vil dermed ikke ta investeringsrisikoen. 
• Når moderselskapet eier alle aksjer og gründerteamet er fast ansatt i selskapet med begrenset oppsidepotensiale, kan dette begrense gründernes insentiver for å lykkes – eller stå i det når det butter i mot.

Fasilitatoren

I disse tilfellene får gründerteamet mulighet til å eie alle aksjene ved oppstart. Den etablerte aktøren, som både er med på å initiere og investere, har opsjoner på å bygge opp en majoritetsandel etter hvert som startupen skalerer. Dette gjøres gjerne i etapper basert på oppnådde milepæler.

Gründerteamet jobber på utsiden av moderselskapets kjernevirksomhet, men kan likevel benytte seg av ressursene og kunnskapen som finnes hos en industriell investor.

 Fordeler:

• Med en industriell investor har startupen sikret seg trygg og forutsigbar finansiering, samtidig som gründerne har gode insentiver for å lykkes gjennom majoritetseierskap.
• Moderselskapet på sin side, minimerer risiko for tap, fordi de ikke er forpliktet til å kjøpe aksjene dersom startupen viser seg å ikke være attraktiv. De har samtidig en forutsigbarhet rundt muligheten til å bygge opp en større andel i selskapet, blant annet via predefinerte verdsettelser.
• Når gründerteamet jobber uavhengig av moderselskapets kjernevirksomhet, kan de jobbe raskt, smidig og selvstendig. De kan også jobbe med tredjeparter som moderselskapet anser som konkurrenter, uten at det går på bekostning av kjernevirksomheten.

Ulemper:

• Når et selskap går inn som majoritetsinvestor, vil dette begrense mulighetene for ekstern finansiering.
• På samme måte som at moderselskapet forbeholder seg retten til å ikke kjøpe opsjonene dersom startupen går med tap, forplikter de seg også til å betale markedspris i de ulike investeringsrundene. Markedspris kan vise seg å bli høyere enn først antatt, og dermed risikerer moderselskapet å måtte betale mer enn de regnet med.
• Når en startup spinner ut noe som ligger utenfor selskapets kjernevirksomhet, vil det alltid være en viss risiko for merkevareforvirring, i alle fall i begynnelsen.

Venture-kapitalisten

Et CVC-fond (Corporate Venture Capital-fond) er en investeringsarm som forvalter et selskaps investeringer i startups. Selv om CVC-fondet noen ganger vil se etter strategiske synergier, vil de, på lik linje med et klassisk VC-fond, ellers operere med finansielle motiv, investere i minoritetsandeler i startups, mens gründerne beholder majoritetseierskap.

Fordeler:

• Ved å investere gjennom et slikt fond, kan investorselskapet «vedde» på flere startups og utforske flere mulige vekstvertikaler, uten å forplikte seg i altfor stor grad.
• I dette tilfellet stiller investorselskapet i all hovedsak med kapital, og dermed kan gründerne jobbe smidig, raskt og selvstendig.
• Startupen har ingen betingelser som begrenser mulighetene for økonomisk vekst, og har dermed større muligheter for skalering.  

Ulemper:

• Fordi investorene kun stiller med kapital, er startupen, i de fleste tilfeller, nødt til å finne frem til kunnskap og ressurser på egenhånd, i stedet for å lene seg på innsikten man får gjennom en industriell investor.
• Startupen har også begrensede muligheter til strategisk rådgivning og støtte fra investorselskapet, av samme årsak.
• I et slikt scenario er det ofte høyere risiko per investering, fordi man gjerne gjør flere mindre investeringer, i stedet for få store.